Stresset hund gir stresset eier...

Stress stress stress stress stress....... Gah! Alex har så vanskelig for å roe seg når han først har giret seg opp, at man kan bli smårar innimellom! For en halvtime siden hilste han på en annen hund, og først nå har han slutta med stresspustinga si og "sovna". Måtte ha han i  bånd inne for i det hele tatt få han til å holde seg i ro. Når han har gira seg så til de grader opp, ser han ikke ut til å klare å roe seg ned ved egen hjelp overhodet. Men han reagerer ganske bra på  å bli holdt i bånd inne, akkurat som  han setter pris på å få hjelp til å finne ut hva han skal gjøre (legge seg å slappe av nær meg). Å be han legge seg på normal måte fungerer nemlig ikke når han er sånn.

Det er heldigvis lengre og lengre mellom hver gang stresset hans tar av på denne måten, men det har vært litt mer i det siste. Det har flere grunner antar jeg: At vi har flytta treningssted i hundeklubben, så hundene han møter er i en helt annen setting enn de var før. Det har også kommet til noen nye hunder. LP-treninga her hjemme har også vært litt slapp, siden jeg ikke har vært i form. Litt for lite strukturert trening, og litt for mange nye inntrykk, rett og slett. Men som sagt, stressnivået hans hjemme, er ekstremt mye lavere enn da han først kom hit og jeg kan vel vanligvis ikke klage på annet enn den ekstreme klenginga. Ute blant andre hunder mangler det fortsatt mye på frustrasjonstoleransen, men det går jo framover da :)

Siden den store bjeffeaffæren der han holdt 3,5-timers konsert, har han ikke måttet være hjemme aleine overholdet. Jeg prøver å "nullstille hodet hans". Selv om jeg har sett dette anbefalt fra flere hold, er jeg ikke overbevist om at dette er det rette å gjøre. Han virker i hvertfall ikke mindre klengete. Det er så ille at han "må" bytte liggested om jeg bare flytter meg fra den ene enden av sofaen til den andre. Klengete er igrunn bare fornavnet. Det er ikke normalt at en hund skal gå i krisemodus om man går i et annet rom og de ikke får være med...! Selvfølgelig liker hundene å være med flokken sin, men å ta det så langt at det anses for verdens undergang å ikke få være med på badet, er litt drøyt.
Jeg er usikker på om jeg håndterer dette rett, men er også ganske opprådd for ideer... "Nullstillinga" må ihvertfall være over nå, etter nesten tre uker... Så da begynner vi på'n igjen med at jeg går utenfor døra i ca to sekunder før jeg låser meg inn igjen... osv.  Tålmodighetsprosjekt, ja!

Jeg blir egentlig mer og mer overbevist om at det er verd å kombinere treninga med medikamentell behandling på han. Det kan ikke bli før midten av juni isåfall. Han skal på MH 5.juni, og da må han selvfølgelig være medisinfri, og dessuten er det ikke ideelt å starte opp før vi skal  på ferie i en uke eller to.  Vel vel, har jeg klart å leve med dette siden slutten av november, klarer jeg det vel 6 uker til....
Jeg bekymrer meg ofte for fremtiden hans, klarer vi å mestre dette separasjonsangst-problemet, eller er det noe han aldri vil kunne bli kvitt?  Jeg har vondt av han når han tydeligvis lider skikkelig hvis jeg drar fra han. en time eller tre.