Crate Games, og "prosjekt avstand"

I dag har vi  testet ut teknikkene fra Susan Garrets "Crate Games".  For meg handler det om å gjøre det mulig å sende hundene til buret for å slappe av når det f.eks er besøk her. Det handler også om å lære Alex at buret er noe kjempepositvt. Arielle elsker buret sitt allerede, så akkurat den biten trenger jeg ikke tenke på når det gjelder henne.  Hvis jeg kan klare å lære Alex at "buret er det beste stedet i hele verden å ligge", kan jeg forhåpentligvis dra nytte av dette i hjemme-alene-treninga på sikt.

Først kikka jeg litt på DVD'en hennes igjen. En repetisjon skader aldri for meg, jeg har litt for kraftig gjennomtrekk når det gjelder sånne instruksjonsvideoer.... :p

Alex derimot så videoen for første gang...

Det er jo litt greit at vi begge har sett instruksjonene, så kanskje vi har dobbelt så stor sjanse til å lykkes også? ;p

Bøllus klarte leken ganske bra selv uten å ha sett videoen ;)  Da det ble tydelig for henne at det eneste hun trengte å gjøre var å sitte/ ligge bakerst i buret for å få deilige pølsebiter, ble hun nesten umulig å rikke :p
Kjekt med matglad hund! Blir spennende å teste ut dette i mer utfordrende situasjoner med henne etterhvert. Og selvfølgelig dette med å legge på kommando og kunne sende henne til buret fra stor avstand. Dette blir  etterhvert, i dag ble det altså bare det grunnleggende: Deeeeilige godbiter for å bli inne i buret, ingen godbiter og ingen oppmerksomhet ute  av buret. Matvraket elsket hvert minutt!

Alex hadde som vanlig litt mer uforutsigbare reaksjoner: Poenget med å bli inne i buret når døra ble åpnet for at det skulle komme saftige godbiter der inne, tok han relativt raskt etter han kom over noen små startvansker.  Det gikk etterhvert ganske bra å strekke tida til 15-20 sekunder og et par skritt fra. Plutselig, innimellom, var bevisstheten rundt det at han måtte sitte som blåst bort, og han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke fikk noe for å halvveis stå inni der. Er han særdeles lite repetisjonsklok, eller har han like mye teflonhjerne som meg? Jeg så han ble sliten, og ikke minst lei av å repetere det samme gang etter gang så istedet for å strekke tiden videre i dag, gikk jeg videre til neste stadium, som da er å slippe han ut av buret (frisignal) for så å ignorere. Deretter kommer den for meg frustrerende ventinga.

Han skal selv velge å gå inn igjen, og få jubel og godbiter for dette  selvsagt. Her møtte jeg på et uforutsett problem. Selv om jeg hadde kjørt konsekvent på at godbiten ble servert mens han  satt inne i buret, klarte han ikke koble at det var dette som var ønsket av han nå når han gikk inn i det frivillig. Han ble rett og slett stående i buret, presset seg opp mot burtaket så pelsen sto ut gjennom sprinklene, og vrengte  hodet og blikket opp mot meg  som for å si "Se, jeg er helt inne i buret, og jeg har til og med øyenkontakt altså!" Da ble jeg litt  i villrede for hva jeg skulle gjøre. I utgangspunktet skal jeg bare vente til han velger å gå inn og sette seg, men dette skjønte han rett og slett ikke. Hvordan venter man ut en som blir stående og holde kontakten overbevist om at det er det han skal? Ikke én gang hadde han fått belønning stående inni der, så hvordan han kom på ideen om at dét var lurt å gjøre nå, har jeg ingen anelse om.... Frustrert blir jeg ihvertfall av sånt, og det blir nok han også.  Jeg gjorde forøvrig noen andre småfeil, som gjorde seansen unødvendig vanskelig for oss.
Men nå sto vi der da, han stående inne i buret, med hjernen utmeldt og ute på flytur et eller annet sted, og jeg på utsiden og venter på at han skal sette seg ned inne i der så jeg kan overøse han med godbiter og ros. Jeg så selvfølgelig at han var sliten og ikke så veldig mottagelig former læring der og da, men vil jo helst unngå å avslutte midt i en feil... Fikk til slutt gjennomført et par relativt vellykkede ut av buret-inn av buret med gode belønninger før jeg lot han slippe unna :) Økten ble ikke avsluttet ideelt, men i det minste ble den avsluttet etter et par vellykkede repetisjoner.

Det er jammen ikke lett å vite når han melder seg ut, sånn på forhånd. Jeg sliter med å se signalene på forhånd, så det kommer nesten like overraskende på meg hver gang.  Om hunder kan ha ADHD, så er jeg 100% sikker på at Alex kvalifiserer til den diagnosen. Så smart, og så kjapp til å jobbe, egentlig. Men han ramler lett ut av det han gjør.

For videre trening med Alex her, skal jeg fokusere på og endre følgende:

• Øke tiden han ligger med åpen dør. Variabel belønningshyppighet.  Deretter øke avstanden.
• Endring av kriteriet "sitte i buret" til  "ligge" . På den måten unngås problemet med at han presser seg opp mot burtaket, og posisjonen er mer forenelig med å bruke buret som en hvileplass. Jeg kan også belønne mer effektivt på denne måten. Så får heller Susan Garret foretrekke at hundene spretter opp i sittende når døren åpnes.  Etter å ha prøvd hennes metode, kjenner jeg at dét ikke passer for meg. Dumt å endre dette kriteriet underveis, men så lenge det gjøres allerede nå, burde det gå relativt greit, sitt'en er ikke spikret  som automatisk atferd enda, heldigvis. 
• Ut av buret skjer kun etter "værsågod", og belønningen for å komme ut er i denne fasen lik null. Kun ignorering, slik at han velger å gå inn igjen for å oppnå flere godbiter.
• Etterhvert blir det å gå videre i treningsprogrammet, med å legge på kommando og sende til buret fra avstand osv. 
• Starte nærmest fra begynnelsen av med å bygge verdi på buret, og være helt sikker på at han skjønner at det er der han skal være om han vil ha de beste godbitene.

Med Arielle blir fokuset:

• Hun skal ligge også når godbiten gis, ikke sprette opp når jeg lener meg inn for å gi belønningen. 
• Tiden skal strekkes, jeg tror den faktisk kan strekkes nokså langt ganske rask. Avstand legger jeg inn etterhvert som tiden er mer på plass. 
• Arielle vil ofte ikke ut av buret når jeg gir frisignal. Må oppfordre henne til å komme ut, sånn at jeg får forsterket det at hun velger buret selv. 

En helt annen ting jeg jobber mye med ang Alex nå om dagen
er å øke selvstendigheten hans, om man kan kalle det  for det. Han har lett for å sprette opp og følge etter uansett hva jeg gjør og hvor jeg flytter meg.  Jeg  har derfor begynt å lukke dørene når jeg går inn i et annet rom, og bruker fysiske hindringer (netting) for  å skape avstand der det ikke er dører å lukke. Han får ikke ta initiativet til kontakt (ingen respons fra meg, evt så hindrer jeg han fysisk i å komme nærmere ved å stenge med foten eller liknende)  og han får ikke ligge ved beina mine og slappe av noe særlig. Jeg forsøker dessuten å reise meg opp og bevege meg rolig når jeg holder på med noe i leiligheten, for å øke følelsen av ro, at han kan slappe av og ligge videre. Sofaen og senga er i utgangspunktet off limits, selv om det kan gjøres unntak.

Målet er å skape en Alex som ikke MÅ være der jeg er til enhver tid.  Jeg håper dette kan hjelpe i treningen mot separasjonsangst.